Jeg vil bare ha litt hjelp

Tusen hjertlig takk for alle koselige gratulasjoner. Alt gr forelbig fortsatt bare bra med graviditeten, men det har blitt veldig tungt p grunn av andre omstendigheter. Jeg fler at jeg m f ut bde tanker og litt flelser her p bloggen fordi jeg fler meg s usikker p situasjonen.

For tre dager siden ble min kjre bestefar sendt p sykehus for hjerteinfarkt. For meg som alltid har vrt en skikkelig bestefarjente, s er dette utrolig tungt og har kommet som et sjokk og fles litt som et slag i ansiktet. Heldigvis gr alt veldig bra med ham og legene sier at han sannsynligvis kommer hjem igjen i mellomjula. Ikke nok med at jeg synes dette er forferdelig vanskelig fordye, s har jeg ogs p en mte automatisk ftt ansvaret for holde min utrolig triste bestemor med selskap til han kommer hjem. Dette er en oppgave som jeg vet jeg absolutt ikke skulle klage over, fordi jeg elsker henne over alt i hele verden, men jeg synes det er s utrolig dumt at det er jeg som har ftt ansvaret. Det ligger p skuldrene mine og jeg klarer ikke slappe av. N som jeg ikke gr p anti depressiva, prver holde meg positiv gjennom graviditeten og m klare meg uten sttte fra mannen min p grunn av arbeid, s fler jeg at jeg knekker sammen snart. Alt fles ti ganger s tungt og jeg klarer ikke ta vare p meg selv nr jeg gir all min energi og oppmerksomhet til bestemor.

Jeg prvde sprre andre familiemedlemmer om hjelp, men det virker ikke som de helt forstr hvorfor jeg ikke "klarer" det. Det er s vondt at de tror alt er s enkelt for meg nr det absolutt ikke er det. Hvordan skal jeg klare ta vare p bestemor nr jeg strever snn med gjre det som er best for meg selv?

Etter en rlig og vondt tlfsamtale med mamma, s ser det ut til at bde hun og de andre er oppgitte og sinte p meg. Noe som gjr hele situasjonen ekstra vanskelig for meg. Det verste de kan gjre n er angripe meg for vre svak. For det vet jeg at jeg er nemlig. Det er derfor jeg spr om hjelp. Slik at jeg kan bli sterk igjen til barnet mitt kommer.





Store forandringer i vente

Siden sist gang jeg blogget har det skjedd veldig mye. Jeg har blitt gravid og er da blitt ndt til brtt slutte med anti depressiva. N har jeg gtt en uke uten og jeg fler allerede at livet er vanskeligere enn fr. Forhpentligvis er dette bare symptomer p grunn av den brutalte slutten p medisin. Heldivis fler jeg mer enn nok gang at denne graviditeten skal g bra, og at det ikke blir noen spontanabort denne gang. Jeg er 4 uker gravid n, s bde jeg og mannen min krysser bde fingrer og tr p at vi klarer oss gjennom dette i to mneder til. Da er vi "sikre".

I tillegg til at jeg deler mine tanker om grnderlivet og kone, s nsker jeg sterkt at dette ogs kan bli en fremtidig mammablogg. Jeg nsker meg et lite barn mer enn noe annet i hele verden. Om jeg klarer dette, s blir det den desidert beste etterjulsgaven jeg noen gang har ftt.

Grunnen til at jeg mtte slutte med anti depressiva med en gang var fordi legen informerte meg om at det absolutt ikke var ideelt for barnet. Det kom selvflgelig som et slag i ansiktet siden jeg ikke fler at jeg fungerer normalt uten medisinen. Det ble p en mte som velge mellom min egen helse og barnets, og da valgte jeg jo selvflgelig sistnevnte. Med psykologsamataler to ganger i uken, forstelsesfulle mennesker og positiv energi rundt meg, s m jeg nesten bare satse p at dette skal g bra. Kanskje hjelper det blogge om tankene og flelsene mine igjen ogs.

Jeg har hrt uttallige mange skrekkhistorier om det slutte momentant, men sannsynligvis er det en god del flere mdre som har kommet seg gjennom dette helt fint (ser dere hvor positiv jeg prver vre?)

Jeg skal virkelig begynne blogge mye oftere fremover, s jeg hper at jeg fortsatt har noen koselige lesere igjen. Legg gjerne igjen en kommentar slik at jeg kan flge bloggen din (i tilfelle jeg ikke gjr det fra fr).


RSS 2.0
hits