Jeg vil bare ha litt hjelp

Tusen hjertlig takk for alle koselige gratulasjoner. Alt går foreløbig fortsatt bare bra med graviditeten, men det har blitt veldig tungt på grunn av andre omstendigheter. Jeg føler at jeg må få ut både tanker og litt følelser her på bloggen fordi jeg føler meg så usikker på situasjonen.

 

For tre dager siden ble min kjære bestefar sendt på sykehus for hjerteinfarkt. For meg som alltid har vært en skikkelig bestefarjente, så er dette utrolig tungt og har kommet som et sjokk og føles litt som et slag i ansiktet. Heldigvis går alt veldig bra med ham og legene sier at han sannsynligvis kommer hjem igjen i mellomjula. Ikke nok med at jeg synes dette er forferdelig vanskelig å fordøye, så har jeg også på en måte automatisk fått ansvaret for å holde min utrolig triste bestemor med selskap til han kommer hjem. Dette er en oppgave som jeg vet jeg absolutt ikke skulle klage over, fordi jeg elsker henne over alt i hele verden, men jeg synes det er så utrolig dumt at det er jeg som har fått ansvaret. Det ligger på skuldrene mine og jeg klarer ikke å slappe av. Nå som jeg ikke går på anti depressiva, prøver å holde meg positiv gjennom graviditeten og må klare meg uten støtte fra mannen min på grunn av arbeid, så føler jeg at jeg knekker sammen snart. Alt føles ti ganger så tungt og jeg klarer ikke å ta vare på meg selv når jeg gir all min energi og oppmerksomhet til bestemor.

 

Jeg prøvde å spørre andre familiemedlemmer om hjelp, men det virker ikke som de helt forstår hvorfor jeg ikke "klarer" det. Det er så vondt at de tror alt er så enkelt for meg når det absolutt ikke er det. Hvordan skal jeg klare å ta vare på bestemor når jeg strever sånn med å gjøre det som er best for meg selv?

 

Etter en ærlig og vondt tlfsamtale med mamma, så ser det ut til at både hun og de andre er oppgitte og sinte på meg. Noe som gjør hele situasjonen ekstra vanskelig for meg. Det verste de kan gjøre nå er å angripe meg for å være svak. For det vet jeg at jeg er nemlig. Det er derfor jeg spør om hjelp. Slik at jeg kan bli sterk igjen til barnet mitt kommer.

 




 


Store forandringer i vente

Siden sist gang jeg blogget har det skjedd veldig mye. Jeg har blitt gravid og er da blitt nødt til å brått slutte med anti depressiva. Nå har jeg gått en uke uten og jeg føler allerede at livet er vanskeligere enn før. Forhåpentligvis er dette bare symptomer på grunn av den brutalte slutten på medisin. Heldivis føler jeg mer enn nok gang at denne graviditeten skal gå bra, og at det ikke blir noen spontanabort denne gang. Jeg er 4 uker gravid nå, så både jeg og mannen min krysser både fingrer og tær på at vi klarer oss gjennom dette i to måneder til. Da er vi "sikre".

 

I tillegg til at jeg deler mine tanker om gründerlivet og kone, så ønsker jeg sterkt at dette også kan bli en fremtidig mammablogg. Jeg ønsker meg et lite barn mer enn noe annet i hele verden. Om jeg klarer dette, så blir det den desidert beste etterjulsgaven jeg noen gang har fått.

 

Grunnen til at jeg måtte slutte med anti depressiva med en gang var fordi legen informerte meg om at det absolutt ikke var ideelt for barnet. Det kom selvfølgelig som et slag i ansiktet siden jeg ikke føler at jeg fungerer normalt uten medisinen. Det ble på en måte som å velge mellom min egen helse og barnets, og da valgte jeg jo selvfølgelig sistnevnte. Med psykologsamataler to ganger i uken, forståelsesfulle mennesker og positiv energi rundt meg, så må jeg nesten bare satse på at dette skal gå bra. Kanskje hjelper det å blogge om tankene og følelsene mine igjen også.

 

Jeg har hørt uttallige mange skrekkhistorier om det å slutte momentant, men sannsynligvis er det en god del flere mødre som har kommet seg gjennom dette helt fint (ser dere hvor positiv jeg prøver å være?)

 

Jeg skal virkelig begynne å blogge mye oftere fremover, så jeg håper at jeg fortsatt har noen koselige lesere igjen. Legg gjerne igjen en kommentar slik at jeg kan følge bloggen din (i tilfelle jeg ikke gjør det fra før).

 


RSS 2.0
hits